Borregaard Hovedgård historie er historien om et sted som aldri har vært ment for mange. I århundrer var dette et lukket hjem, skjermet fra allmennheten, der beslutninger ble tatt bak tunge dører og liv levd med et ansvar som strakte seg langt utover gårdens grenser. Huset har stått stille i landskapet, men aldri vært stumt. Veggene bærer spor av makt, forvaltning, kunst og stille luksus – formet av tiden, ikke av trender.
At dørene nå åpnes, skjer med varsomhet. Ikke for å viske ut historien, men for å dele den videre.
Røttene til Borregaard Hovedgård strekker seg tilbake til år 1016, da Olav den hellige grunnla kongsgården Borg ved Sarpefossen. Fossen ga både kraft, beskyttelse og kontroll over ferdselen langs Glomma, og området utviklet seg raskt til et politisk og strategisk sentrum. I vikingtiden og tidlig middelalder var dette en kongsgård – et sted for maktutøvelse, administrasjon og kongelig nærvær.
Navnet Borg lever videre i Sarpsborg, men det er her, på Borregaard, at kontinuiteten i eierskap og betydning virkelig har satt sine spor.
Gjennom middelalderen og inn i nyere tid endret Borregaard karakter. Kongsmakten trakk seg gradvis tilbake, og eiendommen gikk over i hendene på adelige eiere. Herregården vokste frem som et økonomisk og sosialt tyngdepunkt i regionen, basert på jordbruk, skogbruk og etter hvert trelasthandel.
Borregaard var ikke bare en bolig, men et administrativt sentrum. Her ble store verdier forvaltet, og gårdens drift påvirket livene til mange mennesker i området. Denne rollen krevde både autoritet og stabilitet – egenskaper som fortsatt preger huset.
I 1702 inntraff en dramatisk hendelse som for alltid skulle endre Borregaards utforming. Et stort ras førte til at deler av den daværende gården styrtet ut i Glomma. Jens Werenskiold, som da eide Borregaard, tok en avgjørende beslutning: Den nye hovedbygningen skulle reises høyere i terrenget, tryggere for fremtiden.
Resultatet ble Borregaard Hovedgård slik vi kjenner den i dag. Et solid og harmonisk bygg, preget av symmetri, ro og styrke. Her var det ingen behov for overdådighet – luksusen lå i rommene, proporsjonene og materialene, og i vissheten om at huset var bygget for å vare.
Gjennom 1700- og 1800-tallet var Borregaard Hovedgård et lukket hjem for noen av landets mest innflytelsesrike personer. En av de mest markante var Maren Juel – en av Norges rikeste kvinner og en uvanlig sterk skikkelse i sin samtid. Hun drev Borregaard med både forretningssans og klarsyn, og spilte en sentral rolle i utviklingen av trelast- og brennevinsnæringen.
Hovedgården ble også et sted for kunst og selskapsliv. Rommene fyltes med musikk, samtaler og gjester fra samfunnets øvre lag. Samtidig var huset preget av orden og tilbakeholden eleganse – et hjem, ikke en scene.
På 1800-tallet trådte Borregaard inn i industrialiseringens tidsalder. Engelske eiere satte sitt preg på eiendommen, og området rundt utviklet seg raskt. Borregaard Hovedgård beholdt sin rolle som representativ bolig, men også som symbol på kontinuitet i en tid med store endringer.
Senere ble hovedbygningen direktørbolig for Borregaard Industrier – fortsatt lukket, fortsatt privat. I disse rommene bodde og arbeidet ledere som formet en av Norges viktigste industrivirksomheter.
På 1980-tallet ble Borregaard Hovedgård restaurert med stor respekt for byggets historie. Målet var ikke å modernisere, men å bevare. Originale detaljer, rominndeling og atmosfære ble ivaretatt, slik at huset fortsatt kunne fortelle sin historie – stille og tydelig.
I dag står Borregaard Hovedgård foran et nytt kapittel. For første gang åpnes dette ærverdige huset for gjester. Ikke som et museum, men som et levende hjem der fortiden får være en del av opplevelsen. Borregaard Hovedgård historie deles nå videre – med ro, verdighet og diskret luksus.
Over 1000 år sammenhengende historie
Tidligere kongsgård, herregård og direktørbolig
Restaurert med respekt for originale detaljer
Kunst, arkitektur og historisk atmosfære
Først nylig åpnet for overnatting og opplevelser
